Brøyt i vei

God underholdning på NRK.

En skulle kanskje ikke tro at en programserie som «Brøyt i vei» appellerer noe særlig blant tusenvis av andre programtilbud. Men jeg liker denne veldig godt, og har sett de fleste programmene i de tre sesongene som har gått. Foruten mange fantastisk flotte bilder og et flott persongalleri, viser serien også hvilke utfordringer vi står overfor i dette landet for å holde både bygater og landeveier åpne for helt nødvendig ferdsel.

Behovet for snøbrøyting har denne vinteren kommet mye nærmere mange av oss enn på flere år. De to siste årene har jeg ikke hatt snøskuffa ute i det hele tatt – denne vinteren er den i daglig bruk.  Da er det godt å observere og konstatere at vi også lokalt har flinke folk som står på døgnet rundt for å holde veier og gater framkommelige. Jeg har selv møtt et par sjåfører som har vært litt smale i øya etter noen lange nattlige brøyteøkter.

Jeg ser også at det er mye klaging på brøytejobben som gjøres mange steder. Alle gater og veier er visst ikke ryddet og klare til enhver tid. Det er uansett ikke entreprenøren og sjåførene som har brøytejobben sin skyld. Det har mer med hvor mye vi som samfunn er villig til å betale for at det skal være ryddig til enhver tid uansett forhold. Jeg tror det er samfunnsøkonomisk ulønnsomt å ha kapasitet til det også i år med unormale mye snømengder.

Mens jeg skriver dette ser jeg ut av kontorvinduet at det går en veiskrape eller veihøvel av den gode gamle sorten i gatene her. Den er leid inn fordi kommunens gamle forlengst er blitt til spiker. Men det er greit – så lenge det går mange år mellom hver gang det er bruk for en slik, er det unødvendig og dyrt å sitte med ubenyttede ressurser for flere millioner.

Og livet går vel egentlig ganske greit – selv om det er mye snø. Og fortsett å brøyte i vei…